Todims Kvantesprang

Postet av chowbow 18-10-2008

Todims Kvantesprang

Det var engang et vesen, som hadde den egenskapen at det ikke kunne bevege øynene sine, og slik var dette vesenets perspektiv begrenset – opp og ned, øst & vest eksisterte ikke. La oss kalle dette vesenet for Todim.

Det var flere av Todims art på det punktet i Universet. Likt for dem alle var at de beveget seg rett ut av denne velkjente vinkelen. Man kunne si at de ikke flyttet seg. Det skjedde imidlertid at en Todim nå og da falt litt ut av vinkel. Det kunne skyldes en liten forhøyning i jorden, en liten stein eller lignende. Som regel begrenset det seg imidlertid bare til en liten grad, for Todimerene brydde seg ikke om at de ikke kunne se de andre og søkte derfor snart tilbake i den vinkelen fortroppen fremdeles kunne sees.

En dag lå det en gren like der på Todims vei, og uten den minste anelsen, tok Todim et kvantskritt av greinen, som stakk rett ut i luften …. Og vips, grenen ga etter, og Todim ble slynget ut i luften og snurret rundt. Det var plutselig opp og ned, øst og vest, og Todim oppdaget slik høyde og dybde og bredde – det perspektivet som vi kaller 3-dimensjonal.

Det er de som sier at på veien vår, Din og Min, finnes ingen greiner å forsere. På den pene, veltrimmede og pertentlig velholdte plen – som vi ganske sikkert alle helst skal holde oss innenfor – har vi da ikke her tilsynelatende alt, hva tidligere generasjoner har drømt om? Ofte skinner denne plenen meg i øynene den nærmest skriker av kunstighet, og jeg er nødt til å trå ut i det iblant vanskelig farbare buskaset, for å tråkke på greinene. Jeg søker å finne gjenkjenning det hvor jeg trår – søker å lære greinens opphav å kjenne, å gjennomskue årer og knaster, blad og spirer.

Hva nå, hvis nettopp den greinen jeg går på akkurat nå, er den, som kan vise meg hvordan jeg gjennomskuer opp og ned, øst og vest? Hva kunne det skje, hvis jeg fant de røttene som var årsak til at denne greinen begynte å gro? Er den kanskje er vissen og ikke vokser mer?

Kroppen min slynges ikke plutselig opp i luften, for hvis mine innvendige snurrturer var synlige, så er jeg viss på at jeg ville kunne se mange andre snurre som jeg. Etter et utall av «harde landinger», har jeg lært betydningen av å legge merke til, og jo mer jeg øver meg, og legger merke til, jo bedre blir jeg til å oppleve selve betydningen av knastene, tumultene og foranderligheten i min verden.

Forleden hørte jeg dette sitatet: «Vi lærer at innen vitenskapen skal man vite, men det er en vitenskap vi skal tro på.» Det er vitenskapen min at jeg lever, når jeg merker jeg lever. Da endres utsynet mitt og perspektivet mitt, og horisonten min får dermed flere nyanser; dette er hva jeg har drømt om hele livet min. Slik skjer det, ofte like plutselig at jeg i undersøkelsen av øyeblikket kommer tettere på røttene mine. Min verden utvides …

… og jeg spør forundret meg selv: «Det gjorde vondt, men hva var du egentlig redd for?!»

——————————–

Denne artikkelen er oversatt fra engelsk. Den er ikke samtalermedgud.no sin mening. Artikkelen er lagt ut her kun som inspirasjon til egne meninger. Du er hjertelig velkommen til å kommentere artikkelen ved å fylle ut kommentarfeltet under her.

Legg til på Facebook

Legg igjen en kommentar

Merk deg: På grunn av spam må jeg godkjenne kommentaren din før den publiseres. Du behøver ikke å sende den igjen.