Kognitiv dissonans

Postet av chowbow 25-10-2008

Hvorfor snakker vi forbi hverandre?

Pbrmdy^rmfr gptdy^d æry sg rm tiyomrtry, sdlomdltobrt.

Ovenstående forstås lett av en rutinert maskinskriver. Med bare rimelig rutine i blindeskrift, ser man rask at fingrene bare er flyttet en enkelt tast til høyre på tastaturet, noe som lett skjer, når man skriver blindskift med øynene klistret til et skrevet manus eller et drømmende blikk ut av vinduet, mens diktafonen blåser i ørene.

Teksten er derimot aldeles uforståelig for den, som ikke kan tifingersystemet sitt eller er fortrolig med tastenes plassering.

To personer med hver sin walkie-talkie kan snakke sammen i disse, hvis de sender og mottar på samme frekvens.

Hvis de to personene er så uheldige at de har anskaffet walkie-talkie av forskjellig fabrikat, som ikke sender på samme frekvens, så er det likegyldig, hvor høyt de roper (alt etter avstanden), de kan ikke motta hverandres signal. Signalene er nemlig ikke i resonans med mottakeren, de er i dissonans.

Når to mennesker snakker sammen, er det viktig at man snakker et språk, som forstås av begge. Dette språket settes sammen av en rekke ord, som kan være mer eller mindre spesialisert alt etter det emnet de to snakket om.

Når to mennesker snakk om samme emne på samme språk, forstår de hverandre, og vi kan kalle den «kognitiv resonansen».

Hvis man vil forhindre andre i å forstå hva man snakker om, er det lett å innføre et kodespråk, som bare en utvalgte gruppe opplæres i.

Omkring århundreskiftet brukte mafiaen i London dansk, som et kodespråk ingen andre briter kunne verken lære eller forstå, og i århundreder har vi i legestanden innhyllet vår innbyrdes kommunikasjon i en slags hjemmelaget språk, vi kaller «legelatin», så i hvert fall pasientene var totalt uforstående overfor de svært fine diagnosene, som dekket sine vanlige sykdommer.

Latinkyndige vil for øvrig også ha vanskeligheter for å forstå vår underlige grammatikk.

Hvis man vil reservere forståelsen av det få forstår til en enda snevrere gruppe av f.eks. legestanden, så endrer man bare på diagnosenavnene, og innfører forkortelser, som endres etter som de blir almént kjent. (Dermed kan man også lett avsløre de frekke, som dummer seg ved å bruke siste års forkortelse for en eller annen prosedyre eller diagnose.)

Denne tendensen er etter hvert så utbredt at det bare er med den aller største vanskeligheten, man kan kommunisere med en kollega, som arbeider innen et annen underoppgave. Bevares, man kan da vel snakke sammen, men egentlig kommunikasjon med en fullstendig gjensidig forståelse er ofte uhyre vanskelig å oppnå.

Da noen leger for snart ti år siden begynte å snakke om frie radikal, antioksidanter og transfete syrer lignet den mer ortodokse del av legestanden ett stort spørsmålstegn.

Årsaken var at vi ikke talte det vanlige legespråket. Vi brukte biokjemiske vendinger; – og det er jo et annet fag, et annet språk.

Vi snakket forbi hverandre. Vi var erkjennelsesmessigt i utritt, – i kognitiv dissonans.

Derfor følte en professor i medisin seg berettiget til å kalle en dobbelt nobelprismottaker for «bare et tåkelur». Naturligvis primært fordi han ikke selv hadde Nobelprisen, men også fordi Pauling var kjemiker. Han var jo ikke lege, og hvordan kunne man så forlange at en professor skulle kunne forstå ham, selv om han av det amerikanske «Science» betraktes som den største vitenskapsmannen etter Einstein i dette århundredet.

Mange ville kanskje fristes til å kalle professorens oppførsel for oppblåst arroganse, men jeg tror i virkeligheten at den skyldes den kognitive dissonansen.
Det fortvilende er her at det jo ikke en gang er det nasjonale språket, som er barrièren. Det er den faglige kassetenkningen.

Hvis ikke det er for stort kultursprang mellom mennesker, så kommuniserer de fint over landegrensene. Problemet kommer først, når det er forskjellige fagspråk eller faglig prestisje blandet inn.

En manglende forståelse faggrupper og oppgavene imellom, er utrolig hemmende for nytenking og tverrfaglig kombinasjon av kunnskap.

Jeg tør neppe tenke på den verden som kunne åpne seg, hvis den medisinske verden ble oppdatert med den eksisterende kunnskapen innen kjemi, fysikk, biokjemi, biologi og psykologi.

Men som situasjonen er i dag, er det helt umulig.

Det publiseres daglig flere hundre såkalt vitenskapelige artikler innen den medisinske verden, og det er fullstendig umulig å sette seg inn i det hel. Hvordan skulle man så kunne sette seg inn i ovennevnte faggruppers tilsvarende vitenskapelige produksjon.

For å begrense mengden av lesestoff, leses bare de oppgave-relevante tidsskriftene, og det betyr at det er den liten og snevre gruppen spesialister, som leser disse tidsskriftene, og de gir så informasjon om utvalgte artikler videre til kollegene sine i form av oversiktsartikler eller foredrag.

Den enkelte er altså tvunget til å delegere ansvaret for sin eget informasjon til spesialkyndige kolleger, og må så stole på dømmekraften sin, og på at de gir videre det, som har relevans og interesse for ham og ikke bare for dem selv.

Skal vi akseptere den fortsatte subspesialiseringen, de stadig snevrere faggrensene, det økte sneversynet og de mange fordommene faggrupper imellom?
Hva kan vi ellers gjøre?

Vi kan sette samtlige faggrupper her i Landet på omskolering til norsk. Vi har et utmerket språk, som har den store fordelen at det forstås av temmelig store deler av befolkningen. Det lyder kanskje tåpelig, for vi går da ut fra at vi alle taler og skriver norsk. Det gjør vi bare ikke.

Etter som man innen sin eget lille, snevre krets bygger opp sitt hjemmestrikkede språk, la oss kalle det «lingoet», så greier man seg fin igjennom dagen uten å bry seg særlig om grammatikk eller den floraen av ord som kunne berike våre norske språk, hvis vi brukte dem litt mer til daglig.

Alt etter ens daglige virke er dette fæle lingoet blitt en blanding av norsk, engelsk, gresk, latin, fysikk og matematikk mikset med en rekke forkortelser, som gjør denne grøten hel uspiselig for utenforstående.

Og det er ikke bare i legeverdenen, det er galt. Tenk bare på den underlige lingoet, som liker seg i dataverdenen, i militæret, på offentlige kontor, i lovgivningen vår, i mediene eller i de politiske sirklene på Stortinget.

Det er derfor ikke så enkelt, som det lyder, å omskolere de forskjellige faggruppene til å snakke og skrive norsk.

Først og sist skal man huske at det primært dreier seg om kommunikasjon.

Det vil si at man skal tilstrebe å snakke og skrive så alle, uansett faggruppe, kan forstå det. Det betyr naturligvis at man er nødt til å bruke et større ordforråd, – altså krydre teksten med de «sivile» fremmedordene som har vært en del av språket lenge nok til at det forstås av hele befolkningen.
Enhver vil deretter kunne lese en hvilken som helst fagtekst; – i starten imidlertid utrustet med en vanlig fremmedordbok.

Norge er et lite språkområde, og mye kunnskap nedfelles på andre språk, men dette burde ikke være noen hindring. Vi kommuniserer jo utmerket med en utlending, hvis vi snakker og forstår nasjonalspråket hans. Det er som nevnt ikke nasjonalspråkene, som er en hindring, det er fagspråkene.

En norsk kjemiker skal kunne lese en engelsk, legevitenskapelig artikkel om elektromagnetisk påvirkning av hjernen; han skal kunne holde foredrag om emnet for danske biologer; og bonden, som bor under høyspentmastene skal kunne forstå ham.

Umulig?

Bare for de, som er redd for forandringer.??

——————————–

Denne artikkelen er oversatt fra engelsk. Den er ikke samtalermedgud.no sin mening. Artikkelen er lagt ut her kun som inspirasjon til egne meninger. Du er hjertelig velkommen til å kommentere artikkelen ved å fylle ut kommentarfeltet under her.

Legg til på Facebook

Legg igjen en kommentar

Merk deg: På grunn av spam må jeg godkjenne kommentaren din før den publiseres. Du behøver ikke å sende den igjen.